Asters i tunet på Bjerkebæk

Foto: Esben Haakenstad/Bjerkebæk

Sigrid Undset – hennes liv med blomster

Sigrid Undset ble tidlig en blomsterelsker, og hun forble en blomsterelsker livet ut. Hun omga seg med blomster og planter i hus og hage, hjemme i Norge og i utlandet.

 

Forglemmegei og tusenfryd

Forglemmegei

Foto: Siv N. Skansen / Bjerkebæk

Sent i livet skrev Sigrid Undset en artikkel til et julehefte for Kalundborg, byen hun ble født i. Hun kalte artikkelen «Havene». Her forteller hun om sin barndoms hager i Kalundborg nordvest på Sjælland.

Det er gode opplevelser hun skildrer, og hun husker dem godt. Hun maler detaljerte hager med ord, og vi, leserne, ser dem for oss. Hun skriver om forglemmegei og tusenfryd som «har rent utover plenene» og at det er «deilig å ligge og lese i det dype blomsterfulle gresset, eller bare ligge og ikke gjøre noen ting».

Hørte gresset gro

Sigrid Undsets sanseopplevelser var spesielt sterke. Hun så, hun luktet og hun hørte naturen. Hun luktet sne og hørte gresset gro. Allerede 15 måneder gammel har hun minner om at hun krabber på gressplenen i morfarens hage bort til en stripe jord. «Mulden er brun og løs og solvarm, deilig å fylle hendene med. […] Hun øser og øser, yr av henrykkelse». Hun har det som «en ormunge i en solbakke» de to første leveårene. I den selvbiografiske romanen Elleve år skriver hun om dette.

Vinterflora

På vei hjem fra skolen en vinterdag oppdaget Sigrid Undset at hun i motsetning til alle de andre småjentene hun gikk sammen med kjente igjen kastanjetreet, selv uten løv på. Hun var bare ni år, og hun hadde til da trodd at alle kunne se forskjell på kastanje og lind og andre løvtrær – også i vinterdrakt. Fra denne dagen kjente hun seg som «en fremmed».

Langt senere satte hun ord på dette. «Den umettelige sanselige henrykkelse ved underkastelsen under naturinntrykk, den dype og hovmodige kjensel av ensomhet og overlegenhet når man oppdager at ens egne sanser er mer fintmerkende enn andres.» Disse finstemte sansene ga Sigrid Undset store naturopplevelser gjennom hele livet.

Vårens første blomst

Foto Bjørn Mølmen / Bjerkebæk

Sigrid Undset fortalte om møter med mennesker i mange land, og om hvor ivrige de var etter å vise henne sitt lands vakre natur. Felles for dem alle var at de hadde rike barndomsminner. År etter år hadde de gått til de samme stedene for å finne vårens første blåveis eller en annen tidlig vårblomst. Hun skrev: «For det er visst det samme hele verden over: en må selv oppdage begynnelsesgrunnene til naturvitenskapene i ung alder, ellers blir ingenting av det en lærer på skolen og av bøker, eller av reiser og ferieliv efter at en er blitt voksen, part av ens vitale viten, sånn viten om livet som liksom er margen i ens sjeleskjelett.»

Læremestre og gartnerdrømmer

Det var mange som inspirerte den unge Sigrid og var med på å gi henne det lidenskapelige forholdet til natur og blomster – moren, tantene, botanikklærerinnen, venner og naboer. Helt siden ungdommen var naturforskeren og botanikeren Carl von Linné «som en slags sekulær skytshelgen» for henne.

Botanikk var det morsomste faget hun hadde på skolen, og botaniker Thekla R. Resvoll fra Vågå var hennes yndlingslærer.  Det var gartner eller botaniker hun først ville bli. Men faren døde da Sigrid Undset bare var elleve år, og for å hjelpe til med familiens økonomi valgte hun en kort utdannelse, og 17 år gammel begynte hun på kontor. Hun var sekretær om dagen og forfatterinne om kvelden og natta.

I bøkenes verden

Gjestestua på Bjerkebæk er innredet som skrivestue

Etter ti år som sekretær fikk Sigrid Undset stipend og dermed mulighet til å skrive på heltid, og hun tok blomstene med inn i sin litterære verden. Hun kunne gi sine litterære skikkelser blomstenes egenskaper, som Jenny i romanen Jenny. «Hun var liksom en liljeblomst, og de kan ikke skyte fra roten igjen hvis den første stengelen ble brutt.» Jennys liv ble vanskelig, og det endte tragisk. I romanen Våren møter vi Rose som vil bli gartner. Hjemme hos henne er det trange kår, men blomstenes trives og det er et godt hjem. Hos vennen Torkild derimot dør blomstene i vinduskarmen og familien sliter.

Oasen på Bjerkebæk

Sigrid Undset laget sin første hage i en solfylt krok i bakgården i Observatoriegata i Kristiania. Hun bar jord og hestelort i bøtter, og hun hentet blomster fra skogen.

Hennes hageliv toppet seg med oasen på Bjerkebæk på Lillehammer. Etter hennes ideer vokste hagen fram fra ei steinrøys. Det ble murer, trapper og grusganger, store staudebed, rosebed, frukthage og grønnsakhage og til og med en egen fjellhage bak huset. Inne i huset sto potteblomstene i doble rekker i vinduskarmen.

Hele oppbyggingen av hagen i krysningspunktet mellom det historiske og det moderne, fra husenes plassering til murer og plantevalg kan sies å lede sammen til et bilde av Sigrid Undset.